Author: Halle Jørn Hanssen, ForUM
Date: February 1, 2007
Source: ForUM http://www.forumfor.no/?id=1981&PHPSESSID=4596509369b7803d1932b016c752f343

---

Verdens sosiale forum med forkortelsen WSF har vært arrangert seks ganger tidligere. Det har vært fem ganger i byen Porto Alegre i Brasil og en gang i den indiske storbyen Mumbai.

Under de siste to møtene kom diskusjonen og kravet om at WSF også måtte holdes i et afrikansk land. Ikke alle var for ideen fordi man fryktet at sivilsamfunnet i et afrikansk land ikke ville makte en slik oppgave, men beslutningen om Afrika ble tatt.

Så ble det opp til afrikanerne å bli enig om hvilket land WSF skulle holdes i. Det var mange liebhavere, blant dem Sør Afrika, Mali og Kenya. Det ble til slutt Kenya. Alle visste at det la en kjempeutfordring på skuldrene til det kenyanske sivilsamfunnet og den organisasjonskomiteen som ble valgt.

Da den kenyanske lederen for det hele for mindre enn to år siden begynte siden rundgang til internasjonale frivillige organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp sine kontorer i Nairobi for å få pengestøtte, hadde han ikke fem øre i lomma, men trengte millioner av kroner. Han fikk noen kroner hos KN til å komme i gang.

Deretter fløt det ustadig, men stadig inn små og store pengebeløp. Mange store frivillige organisasjonssammenslutninger støttet, men også den kommersielle sektor. Kenya Airways var ikke snauere enn at de inngikk kontrakt om å være WSF sitt offisielle flyselskap og kuttet billettprisen med10 til 20 prosent for deltakere fra land i sør.

Det ble sendt mange søknader om støtte til regjeringer i nord. De fleste svarte ikke en gang, men det kom i hvert fall et positivt svar. Den norske regjering bevilget via Forum for utvikling og miljø 500 000 kr til WSF, i hovedsak til å dekke reiseutgifter for afrikanske deltakere. Regjeringen og ministrene Gahr Støre og Solheim skal ha all ære av den beslutningen, og de er i godt politisk selskap. Fra land som Brasil og Sør Afrika kom det støtte til WSF.

Når det gjelder WSF i Nairobi, står nå flere ting fast. Det første og på mange måter det veldig viktige for de kenyanske arrangørene og Afrika er at dette gikk veldig bra. Arrangementet viste seg å være godt planlagt. Området med den store idrettsarenaen Moi Sports Complex med de mange hundre improviserte løsninger man fant for å utnytte arealene best mulig, fungerte godt for formålet. (Det hører med til historien om The Moi Sports Complex at det ble bygget av Kina med kreditter derfra for ca 17 år siden mens Moi var på høyden av sin tid som de facto diktator i Kenya). I tillegg var været under WSF i Nairobi helt storartet. Arrangørene og det kenyanske sivilsamfunnet sitter igjen med mange blomster og mye selvtillit etter dette, og det smitter selvsagt over på resten av Afrika.

I forkant av WSF i Nairobi regnet man optimistisk med rekorddeltakelse, dvs mer enn i Porto Alegre i fjor som hadde 155 000 registrerte deltakere. Seinere ble tallet justert ned til forventet ca 100 000 deltakere. Det kom ikke så mange. Arrangørene registrerte tilslutt ca 50 000 deltakere. I tillegg kom det etter hvert flere tusen fattige kenyanere og andre øst afrikanere som nektet å la seg registrere med den begrunnelse at det hadde de ikke råd til. Deltakeravgiften for lokale deltakere kom til slutt ned i ca 5 kr. Jeg tror deltaker antallet tilslutt endte på omkring 60 0000.

Hvorfor kom det ikke flere, vil mange spørre. Det er flere svar på dette. For det første, når deltakelsen har vært større og samtidig økende både i Porto Alegre og i Mumbai, skyldes det også at det kom flere titusener fra de to store vertslandene. Brasil har nærmere 190 mill innbyggere, India 1 milliard. Men Kenya har bare ca 35 millioner innbyggere, er langt mindre politisert en de to andre arrangør landene og har heller ikke et så sterkt sivilt samfunn som Brasil og India. Kenya hadde kort sagt ikke forutsetninger for å skaffe like mange hjemlige deltakere som de to andre. Dessuten, det var betydelig skepsis i sivilsamfunnene rundt om i verden med hensyn til om Kenya ville greie dette eller ikke, og noen tusen utenlandske deltakere avsto ganske sikkert av den grunn fra å dra til Nairobi.

Det var meget stor politisk aktivitet under de fem dagene at WSF i Nairobi pågikk. I programmet var det satt opp ca 3500 forskjellige møtetemaer, og de aller fleste ble gjennomført. I tilegg ble det gjennomført flere møter med tema som opprinnelig ikke sto i programmet. Noen møter hadde stor oppslutning, fra et par hundre til flere hundre deltakere, andre fra 20 til 30 deltakere. Dersom vi regner forsiktig og sier et snitt på ca 60 deltakere å hvert møte, hadde alle aktivitetene en samlet deltakelse på ca 200 000. Når vi så føyer til at hvert møte hadde en gjennomsnittlig møtetid på ca 3 timer, så diskuterte deltakerne på WSF i Nairobi politikk, utvikling og måter å organisere samfunnet på i til sammen ca 600 000 timer.

Det var ingen banketter i Nairobi. Det var det derimot mange og dyre av under Det økonomiske forum i Davos, men alle i Nairobi fikk mat til en meget rimelig pris. I Davos brukte man helt sikkert flere hundre millioner kroner på sikkerhetstiltak, transport og annen logistikk. I Nairobi var det intet sikkerhetsproblem, og det kenyanske politi var både hyggelig og effektivt. Jeg tror kort sagt at den liberal konservative kenyanske regjeringen skjønte at det var i alle kenyaneres interesse at dette gikk godt for hele Kenya.

Fargesprakende
Om kultur og kunst, tro og ikke tro og litt til under WSF i Nairobi.

Folk i Afrika liker farger og gjerne mange og kraftfulle farger samtidig. De har de tilfelles med folk fra latin amerikanske land, asiatiske og heldigvis også stadig mer, folk i Europa.

Dermed ble WSF en fargesprakende opplevelse når det gjaldt drakter og klær.

Mangfoldet var nesten like stort når det gjaldt kulturmanifestasjoner. Under åpningsseremonien måtte man bli begeistret over det brasilianske orkestret som formidlet glitrende sang og musikk fra den nest største afrikansk nasjonen i verden.(ca halvparten av Brasils befolkning på nesten 190 mill er svarte eller fargede). De kenyanske akrobatene imponerte samtidig med sin smidighet og fysiske styrke. Ellers var det Afrikas kulturelle mangfold som spilte seg ut under både åpningsseremonien og de fem dagene som fulgte.
Trommene, rytmene, dansen, den flerstemte sangen og den melodiøse musikken enten den hadde rot i swahili kulturen i Øst Afrika, i kultur mangfoldet i Kongo deltaet, i Vest Afrika eller jazzen i Sør Afrika, så er disse kunstformene Afrikas beste varemerke. I tillegg kom mange titalls boder der afrikansk malekunst, skulptur- og treskjæringskunst samt smykkearbeider og broderier ble budt fram. Sånn sett var det både børs og katedral på WSF.

Det har aldri vært, og det blir aldri et WSF noe sted i veden uten et meget betydelig nærvær av religiøse grupperinger. Mest synlig av disse var de kristne og kirkelige organisasjonenes nærvær i Nairobi. Det er de kristne religiøse organisasjonene som i slike sammenhenger har de mest politiske budskapene, de økonomiske ressursene og de store internasjonale nettverkene for også å drive politikk og praktisk utviklingsarbeid. Men selvsagt var det mange hinduer, buddhister og muslimer med sine organisasjoner på WSF i Nairobi, men de hadde ikke det samme politiske trykket. WSF er følgelig en arena både for troende og ikke troende.

Så var det helt sikkert noen tusen som tror på Marx og Lenin og verdensrevolusjonen, men de var i klart mindretall.

I alt mangfoldet på et slikt masse arrangement blir det også mange mer allmenn menneskelige forhold som utvikler seg. At det blir noen tusen forelskelser på et WSF, tar jeg som gitt. Like sikkert er det antakelig at mange kjærlighetssorger brenner seg ut i løpet av et WSF og ukene etterpå. Tusenvis av personlige og politiske vennskap blir i alle fall knyttet på tvers av kontinent og hudfarge og bidrar helt sikkert til å gjøre verden til et bedre sted.

Media i Nairobi
Kenyanske media ga relativt liten forhåndsomtale av WSF, men selve arrangementet og de mange politiske aktivitetene fikk i løpet av dagene WSF pågikk, god dekning i kenyanske media. Et lite internasjonalt nyhetsbyrå ga denne gangen som ved alle tidligere WSF arrangementer, prioritet til dekningen av alle aktivitetene. IPS (som har en årsomsetning på ca 50 mill. kroner) hadde to redaktører og seks reportere + teknisk personale på jobb i Nairobi. De produserte daglig en nyhetsavis, Terraviva, fra selve arrangementet som var full av politikk, samtidig som IPS daglig for sitt verdensomspennende nett sendte ut minst 5 politiske nyhetssaker fra WSF i Nairobi. Reuters som er verdens desidert største nyhets-og informasjonsbyrå med en samlet årsomsetning på et par titalls milliarder kroner, valgte å la WSF i det meste seile sin egen sjø. Derimot satset Reuters mange millioner kroner på dekningen av Verdens økonomiske forum i Davos. Det gjorde også BBC og CNN i Davos. I den sammenhengen var det hyggelig, men ikke imponerende at NRK slapp til et par mindre innslag fra sin Afrika korrespondent.

En av dagene under WSF møtte jeg noen kenyanske politikere som var oppriktig forbannet, ikke på WSF, men på BBC. På BBCs nyhetssending for hele verden samme morgen hadde toppsaken fra WSF vært at en kvinne fra Uganda i et møte på WSF hadde erklært at hun var lespisk og ville ha like retter for homoseksuelle i Afrika. Jeg skjønte de kenyanske politikerne godt. Det var noen hundre andre og politiske mer relevante og viktige nyhetssaker fra WSF å ta av denne morgenen også for BBC. Men nyheten fikk i tillegg i Kenya et etterspill neppe mange hadde regnet med. Muslimske religiøse ledere var samlet til møte i Mombasa og hadde hørt nyhetene om den lespiske kvinnen fra Uganda på BBC. Det første de gjorde samme dag var å vedta en avsky resolusjon mot WSF fordi man hadde drøftet homoseksualitet på møtet. De muslimske ledere fordømte videre BBC som hadde brakt nyheten, og de krevde at Kenyas president Mwai Kibaki måtte gripe inn mot arrangørene. Det skjedde selvsagt ikke, men de muslimske lederne maktet på den måten nok en gang å få oppmerksomheten bort fra en debatt om homoseksualitet i egne muslimske miljøer. For den er utbredt, først og fremst blant menn, men også blant muslimske kvinner både i Kenya og andre land med en muslimsk befolkning.

Politikken på WSF
Den har leserne av denne artikkelen sikkert fått med seg i noen grad fra andre fora og media. Det er dessuten umulig å prøve seg på noe skikkelig sammendrag av innholdet i det politiske mangfoldet på WSF med ca 3500 temaer under debatt. Men noen observasjoner bør med.

Hele WSF er en vedvarende og godt underbygget politisk og faglig kritikk av ny liberal politikk som den ideologiske drivkraft i den vedvarende globaliseringsprosessen.

Den fører til at stater og offentlige myndigheter stadig mer taper politisk makt i forhold til markedskreftene uten at dette makttapet kompenseres i regionale og globale organer som FN der stater og folk har sin politiske representasjon. Den ny liberale politikken er samtidig den primære årsak til at den sosiale ulikeheten mellom nord og sør i verden og i de enkelte samfunn hele tiden vokser. Den blir ingen bærekraftig politikk som sikrer de globale miljøsammenhengene og fører til effektive tiltak mot klimaendringer så lenge politikken i verden domineres av ny liberal tekning.

Andre og mer konkrete politiske saker i WSF som jeg festet meg ved under møtene i Nairobi, var politikk for kvinners likeverd og likestilling. Det er en meget aktuell problemstilling for det kan ikke herske tvil om særlig at de fattige kvinnene i utviklingslandene har tapt mye politisk terreng de siste 15 til 20 årene.

Kampen for jord og jordrettigheter var høyt oppe på dagsordenen, og igjen meget betimelig i lys av det arbeid om foregår i Høynivåkommisjonen for formalisering av de fattiges rettigheter. Denne kommisjonen er et resultat av at noen politikere i regjeringen Bondevik II lot seg fascinere av den ny liberale tenkningen til den peruanske økonomen Fernando de Soto, særlig slik den blir artikulert i bok, ”Kapitalens Mystikk”. Arbeidet i Kommisjonen følges nå med argusøyne av sivilsamfunnet over hele verden.

Kritikken av Verdensbankens og andre bistandsaktørers vedvarende anstrengelser på å få privatisert allmennhetens vannkilder og offentlig vannforsyning i utviklingsland var  både meget berettiget og sterk under WSF i Nairobi. Det er på den bakgrunn forunderlig at UD må leie inn såkalt nøytral fagbistand for å få denne vedvarende praksisen fra Verdensbanken dokumentert og bevist. Det finnes nå i en rekke land tusener av dokumenter som viser at sånn har det vært, og sånn er det fortsatt. I tillegg er det slik at nesten alle privatiseringsprosjekter er rene fiaskoer og dermed sløsing med skattebetalernes penger.

Bistands- og utiklingspolitikk ble drøftet i mange sammenhenger i Nairobi. Kritikken mot Washington Consensus, dvs Washingtons verdensforståelse som fortsatt er det dominerende innhold i de fleste giverlands bistandspolitikk er etter hvert ganske ramsalt og enda bedre underbygget en før. Dessuten fikk vi på møtene i Nairobi igjen meget viktig dokumentasjon av at et meste som nå formelt framstilles som økning i bistandsbudsjettene i en rekke giverland, i realiteten dels går til gjeldslette og dels til dekning av militære utgifter i kampen mot terror i fattige utviklingsland som Afghanistan.