Author: Kathrine Aspaas, Commentary
Date: January 19, 2007
Source: Aftonposten http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article1607978.ece

---

I Nairobi møtes 150 000 mennesker for å diskutere verdenspolitikk. I Davos møtes 2000 for å gjøre det samme. Gjett hvor makten ligger.

HVEM HAR MEST Å TJENE på å endre verdensordningen? De fattige.
Hvem har mest å tjene på å opprettholde verdensordningen? De rike.

Denne enkle sammenhengen er bakteppet når de to konferansene "World Social Forum"" og "World Economic Forum" braker løs i henholdsvis Kenya og Sveits i neste uke.

Det økonomiske forumet i Davos glitrer i filmstjerner, big business og storpolitikk. Verdenspressen flokker seg rundt de røde løperne. Det sosiale forumet i Nairobi må nøye seg med de helt spesielt interesserte journalistene som våger å gå "Off Braodway", men tar igjen på deltagermassen: 150 000 mennesker er ventet til Nairobi i løpet av den fem dager lange konferansen, mens bare 2000 tar turen til Davos. Disse er riktignok personlig og eksklusivt invitert - som kronprins Haakon, skøytekonge Johann Olav Koss og utenriksminister Jonas Gahr Støre.

Nobelprisvinnere.
Det handler om makt og avmakt. Om grenseløs rikdom og bunnløs fattigdom. Om hvordan vi innretter oss i en verden der FN har bestemt at slaveri er forbudt, mens menneskehandelen aldri har vært mer lukrativ. En verden der et lite knippe rike land sitter med økonomisk og politisk verdensherredømme, mens en drøy milliard mennesker lever under fattigdomsgrensen.

World Social Forum er et konkret resultat av opptøyene rundt Verdensbankens omstridte toppmøte i Seattle i 1999. Drivkreftene er raseriet rundt verdens vanvittige, sosiale skjevhet og de rike landenes totale dominans i etablerte maktfora. Historieprofessor Knut Kjeldstadli er en av rundt 40 nordmenn som deltok på konferansen i India i 2004. Han beskriver den først og fremst som en enorm markedsplass for ideer. "En blanding av generalstreik og karneval i Rio", skrev den tyske avisen Frankfurter Rundschau, et av de få vestlige mediene som dekket gigantarrangementet aktivt.

Forumet er ikke helt blottet for kjendisfaktoren, og besøkes jevnlig av folk som forsker og Bush-kritiker Noam Chomski, nobelprisvinner Joseph Stiglitz og den indiske forfatterinnen Arundathi Roi. I år er fredsprisvinnerne Shirin Ebadi og Wangari Maathai, samt den tidligere presidenten i Irland, Mary Robinson, blant de mest bejublede deltagerne. I fem dager tilbys de forelesninger, gruppemøter, filmvisninger og uformelle diskusjoner med akademikere, studenter og menneskerettsforkjempere fra hele verden.

Hvite menn.
Prisen for å delta i Nairobi er syv dollar for afrikanere, 28 dollar for deltagerne fra resten av den sørlige halvkule og 110 dollar for deltagere fra den nordlige halvkule. I Davos betaler topp-sjefer fra Fortune 500-bedriftene seks-
sifrede dollarbeløp for å være med på en konferanse med et strengt hierarkisk system av penger og makt.

De "ubetydelige" næringslivslederne befolker overnattingssteder i Davos eller i det nærliggende Klosters sammen med aggressive lobbyister, ambisiøse akade-mikere og lydhøre byråkrater. Filmstjernene, toppsjefene og toppolitikerne bor på luksushotellene, og rundt dem alle surrer pressen. Små og store mediebedrifter gjør innhugg i pinetrange reisebudsjetter for å bo i gamle nervesanatorier og kanskje få noen minutter med noen av de skikkelig store gutta. Davos er tung av prestisje der Nairobi er tung av engasjement.

Trenger begge.
Det er en enkel sak å sympatisere med fattige Nairobi fremfor søkkrike Davos, men i virkeligheten trenger vi begge konferansene. Paradoksalt nok er det også langt på vei de samme temaene som diskuteres i Kenya og Sveits: Fattigdomsproblematikk i diverse varianter og globale problemer som AIDS-epidemien og klimaforandringer.

Det er avgjørende at verdens toppledere møtes for å finne politiske, teknologiske og økonomiske løsninger på globale problemer. Like avgjørende er det at kritikere viser oss hulheten i løftene om gjeldslettelser til fattige land, samtidig som de samme fattige landene gisper etter luft - kvalt og kneblet av lånekrav fra vestligdominerte Verdensbanken og IMF om åpne markeder og stram finanspolitikk. Slik risikerer vi at fattigdommen sementeres. Den tidligere Verdensbanktoppen og Nobelprisinnehaver i økonomi, Joseph Stiglitz er blant dem som advarer mot en slik sementering.

Hulheten gjør det vanskelig å tro at de 2000 delegatene i Davos først og fremst har verdens ve og vel i tankene når de møtes i luksuriøs eksklusivitet i Sveits. Eller som økonomiens gudfar, Adam Smith, skriver i sitt mest kjente verk fra 1776 "The Wealth of Nations": "Mennesker innenfor samme bransje møtes sjelden uten at samtalen ender i en konspirasjon mot offentligheten eller i forsøk på å heve prisene".

Eksklusiv tilfredshet.
Det beste for verden ville sannsynligvis vært å sende halvparten av de eksklusive til Kenya og tusen Nairobi-deltagere til Davos. Da først kunne meningsbrytningene bli reelle, men det er ren ønsketenkning. Davos-folket har ikke lyst. De har det altfor godt sammen med sine egne i Sveits, og her er vi tilbake til den grunnleggende problemstillingen: Mennesker som nyter eksklusivitet, har få motiver for å endre tingenes tilstand.
Så sitter vi her, da. Med hvite menn på toppen og fargede kvinner på bunn. Slik sett har ikke verden forandret seg stort siden kolonitiden. Det store spørsmålet er om vi virkelig ønsker den annerledes. Noen må jo regjere, og det er kanskje like greit at det er oss? Samvittigheten kan som kjent holdes ren ved å be de fattige spise kaker. Problemet er selvsagt at det fortsatt finnes muligheter for revolusjon. Den starter ikke i Davos.