Author: Marte Nilsen, Attac Norge
Date: January 19, 2007
Source: Nationen http://www.nationen.no/meninger/gjestekommentar/article2530348.ece

---

"15 år etter fremstår visjonen om økonomisk globalisering som håpløst gammeldags"

I NHO står 2007 i globaliseringens tegn. «Globalisering er en prosess som betyr at de økonomiske, kulturelle og politiske forbindelser på tvers av landegrensene stadig blir tettere», ble det sagt på organisasjonens årskonferanse tidligere denne måneden. Konferansen markerte også starten på kampanjen Norge i verden. Globaliseringen er ifølge NHO nå inne i en dynamisk fase og dette må Norge, som global aktør, ta innover seg. Verden er flat. Og NHO vil stå i fremste rekke og vekke oss til denne nye erkjennelsen.

Akkurat nå er tusener av mennesker fra hele verden samlet i Nairobi på Verdens Sosiale Forum. Fra alle verdenshjørner har grasrotorganisasjoner og folkebevegelser kommet for å finne alternativer til den nyliberale politikken som NHO kaller globaliseringen.

Som kontrast til det skapende miljøet på Verdens Sosiale Forum, fremstår NHOs årskonferanse og kampanjen Norge i verden som et ekko fra 15 år tilbake. For 15 år siden, da «den internasjonale utviklingen» fra 80-tallet ble avløst av «globaliseringen», ble den omtalt som døråpneren for en grenseløs verden. Nasjonale økonomier ville integreres i en irreversibel global økonomi og gjøre nasjonalstatene ubetydelige. Dette var fremtiden, andre veier fantes ikke. 15 år etter fremstår visjonen om økonomisk globalisering som håpløst gammeldags. Et raskt blikk på WTO, på IMF eller på EU avslører en ganske annen virkelighet.

Globaliseringen har nådd sitt høyeste vannmerke og er nå på vei til å trekke seg tilbake, skriver professor i Sosiologi Walden Bello i siste nummer av tidsskriftet Third World Quarterly. Globaliseringen lovet mer enn den kunne levere. De fleste selskaper, inkludert brorparten av NHOs medlemmer, opererer fremdeles først og fremst i de landene hvor de er registrert. I stedet for frihandel for alle, har vi fått markedsadgang for de rike og fremdeles er det slik at det er nasjonalstatene som forhandler, konkurrerer og sloss om resursene i verden.

En annen viktig forklaring på globaliseringens retrett, er misforholdet mellom løftene om inkludering og utvikling for verdens milliarder av fattige og resultatene av den nyliberale politikken som en globalisering av økonomien innebærer. Kina er et av de svært få landene som har opplevd redusert fattigdom i denne perioden. Her har 120 millioner mennesker fått et langt bedre liv, men dette har skjedd som et resultat av en kontrollert økonomisk politikk på den kinesiske statens premisser, ikke som et resultat av økonomisk globalisering.

Tvert imot så har land som fulgte oppskriftene fra IMF om å oppheve kapitalkontroll sett sine økonomier kollapse. Landene som ble rammet av finanskrisen i Asia, og Argentina før sammenbruddet i 2001, var på midten av 90-tallet best i klassen i å innføre anbefalt økonomisk politikk for å tilpasse seg globaliseringen. For Walden Bello står kollapsen i disse landenes økonomier nå fram som avgjørende øyeblikk i realitetenes opprør mot teorien. I dag tar fattige land heller opp lån fra private banker. IMF og deres livsfarlige politikk vil de gjøre alt for å unngå.

Er globaliseringen inne i en dynamisk fase, slik NHO proklamerer, eller har Walden Bello rett i sine analyser om at globaliseringen og den nyliberale politikken er på vikende front? Grasrotorganisasjoner som nå er samlet i Nairobi har vært direkte medvirkende til noen av nyliberalismens kraftigste slag i ansiktet. Flere sammenbrudd i WTO-forhandlingene, Bolivias seier over vannressursene, det franske og nederlandske Nei til EUs grunnlov. Hvis NHO har rett, er det fortsatt en lang vei å gå. Hvis Walden Bello har rett, hviler det nå et tungt ansvar på denne bevegelsen.